KJENNER DU DEG IGJEN?

Som 19 åring ble jeg gravid med eldstemann og jeg var akkurat bikket 20 år når jeg fikk ham. Som en relativt ung mamma, hadde jeg aldri en tanke om at noen i nær familie skulle få seg englevinger og forlate denne jorden. Alle var jo så unge selv, til og med besteforeldre. Det typiske er jo også å tenke at -Det skjer jo ikke oss.

Vi blir jo eldre, men når man har friske besteforeldre og familiemedlemmer, hvor tragedier, sykdom og alderdom ikke har vært et tema tidligere, er det heller ikke noe som sviver i tankene til vanlig. Det skjer jo blant venner og bekjente, en gang i mellom. Da er det helt klart forferdelig trist og jeg oser over av empati og sympati. Men det er ikke det samme å sitte på sidelinjen, i en egen boble hvor man aldri har opplevd slikt på nært hold.

Plutselig skjer det.

Besteforeldre forsvinner og det føles som et slag i tryne av virkelighet! -Du hadde jo tenkt å besøke dem oftere, når det travle småbarns livet roet seg. Når studietiden var ferdig. Tankene går over i alt det du ville si. Alt det du angret på at du aldri sa, mens ditt liv føk avgårde med den travleste hverdagen. Kjenner du deg igjen? Jeg er der igjen nå, denne gangen på grunn av sykdom. En grusom sykdom, som sakte men sikkert gjør kroppen til bestefar svakere.

Men tiden igjen gir meg allikevel mer tid, til å fortelle det jeg vil si og til å ta de ekstra besøkene jeg burde tatt. Det blir som et plaster på såret, selv om det aldri gjør opp for den tapte tiden.

Jeg har også opplevd det motsatte. Hvor du ikke får den tiden du trenger.

Til å ta de ekstra besøkende som du alltid tenkte at du skulle gjøre. Til å si de tingene, du alltid ønsket å si. DETTE er mitt største driv i livet, utenom barna (som selvfølgelig er min første prioritering). DETTE er grunnen til at jeg valgte å ta andre og nye veier, slik at jeg kan leve det livet jeg ønsker, med mer tid til de jeg er glad i.

Det er ingen god følelse å sitte tilbake og føle på dårlig samvittighet, for at du rett og slett ikke hadde nok tid eller overskudd. Det handler om å bryte mønsteret i hverdagen.

Hva er viktigst, viktig og mindre viktig. Filmen nedenfor traff noe i meg, selv om den er tysk og jeg kan absolutt ikke tysk. Kanskje den treffer deg også?

DU bestemmer hvordan dine prioriteringer skal være og er det noe jeg har lært meg gjennom årene, så er det å leve etter denne geniale setningen;

"Mesteparten av det du gjør, bør være motivert av det vi selv ønsker,

ikke av det vi MÅ"

Dette kommer fra ei som har kjørt safe hele livet, fordi jeg trodde jeg måtte.

Ha en god natt:)