DØDEN - ET TABUBELAGT TEMA

Noen ganger skulle jeg ønske at det fantes en pause knapp for livet, dagene og tiden. De dagene du har så mye du ønsker å gjøre, så mange planer som skal fullføres.

Både på jobb, min egen bedrift, kundebesøk og planlegging av et lite slideshow jeg skal ha for lillesøster sin konfirmasjon i helgen. Og for ikke å glemme guttene mine, som oser over tålmodighet når situasjonen er som den er.

Akkurat nå er det bare én ting som sviver i hodet mitt og det er morfar, mamma og familien. Jeg skulle ønske at jeg kjente han enda bedre, men den siste uken har allikevel vært (og er) utrolig god. Vi har fått mye tid sammen og jeg er glad for at jeg faktisk har muligheten til å sette av den tiden. I natt dro mamma og meg opp på sykehuset, etter mamma fikk telefon fra dem.

De mente at pusten hans var forandret. Han var våken og utrolig bevisst. Han klarer ikke å prate selv, men gir respons i form av nikking, klemming i hender og blikk. Vi fikk pratet godt, om alt fra minner til døden. Det var et veldig fint øyeblikk. Jeg er glad jeg får være her for ham, men jeg er enda mer glad for at jeg får være her for min kjære mamma.

Vi har fått forklart, lest og lært mye om døden og prosessen frem til døden, i løpet av den siste uken. For at vi skal forstå mer. Døden er på en måte blitt et tabubelagt tema å prate om, noe de aller fleste frykter, noe vi sjuler og ikke skal prate om. Jo mer jeg er på sykehuset, jo mer kjenner jeg, at det ér OK at han slipper taket nå. Det ér OK for oss som sitter igjen, at han kan gi opp kampen mot kreften. Det er ikke noe som føles usagt eller uoppgjort lenger og det føles ikke like skummelt.

Når min farfar døde, for nøyaktig ett år siden i dag, fikk min kjære farmor ofte høre som trøst, at -han var jo gammel nå. Skal det liksom være mer greit når de er gamle?

Skal døden og tapet av noen man er glad i være enklere, når de er gamle? Det at de er eldre, betyr jo bare at vi har hatt enda mer tid sammen. Det er enda flere minner å ta vare på. Jeg forstår jo at det er ment godt, av de som sier slikt. -Han fikk jo et langt og godt liv. Nei, det er nok aldri enkelt uansett. Men jeg kan nok signere under på at man blir mer klar for det som kommer, når man får være med på hele prosessen. Se det med egne øyne. Og forstå at det beste til slutt, ér faktisk å gi slipp på dette livet.

Ha en god natt, kjære leser <3