SANNHETEN OM MAMMAROLLEN

I helgen har guttene mine overnattet hos farmoren sin og jeg er like overveldet hver gang de kommer hjem, etter at de har overnattet borte. Overveldet over kjærligheten jeg har for dem. Jeg spør meg selv, -hvordan er det mulig å ha så ubetinget og ubegrenset med kjærlighet for noen? Det er nesten litt skummelt.

Jeg var ikke eldre enn 19 år når jeg ble gravid med eldstemann og hadde akkurat bikket 20 år, når jeg fikk verdens fineste sønn (i mine øyne). Omtrent 4 år etter, opplevde jeg igjen, samme overveldende følelse, når lille Elias kom til verden. Jeg var ikke klar over at det var mulig å elske noen så høyt. I tillegg, blir jo kjærligheten sterkere og sterkere for hver eneste dag.

De har sine perioder, som sikkert de fleste barn har, der de ikke har et eneste godt ord å si om hverandre. De leter febrilsk etter nye påfunn, som de kan plage hverandre med.

Jeg hører dem rope "mamma, mamma" annenhver gang, for så å rope ut hva broren har gjort mot den andre. "Han ødela leken min", "Han kløp meg i armen", "Han lugget meg i håret"!

Det ender alltid med at lillebror gråter. Han lærer aldri at storebroren ER sterkere. Han vil ikke lære. Noen ganger gjør det meg så frustrert, fordi ingenting av det jeg sier ser ut til å nå frem til dem.

Jeg kjenner etter, at da hadde det jammen vært godt med litt egentid.

Jeg får fri, tid til å bare være meg. Det går typisk én dag, så kjenner det. Savnet. Mesteparten av tiden er de gode mot hverandre. De har tross alt vært mitt "accessoar" helt siden de kom til verden. De har vært med meg på alt. På jobb, på reiser, oppi handlekurver på shopping og på besøk.

Mammalivet er ikke bare en dans på roser. I de tidlige årene, byr det på gulp og gris over alle klær. Man føler seg egentlig aldri skikkelig ren og pen. Det går måneder, kanskje år med våkennetter og det blir til slutt en vane å være underernært på søvn.

Ofte tyr man til enklere løsninger, rett og slett fordi energien er helt blåst ut.

Som en heliumballong blir, når den har ligget i 2 uker. Det er kleshauger over alt, enten av rene ubrettede klær, eller av skitne gulpekluter.

De blir de større, og gulpekluter blir erstattet med leker. Det er leker over alt. Man må da holde tunga beint i munnen for å holde et barnevennlig språk og tonefall, når man tråkker på spisse lego biter som ligger strødd utover hele stuegulvet.

Etterhvert blir de så store at de slutter med bleie. Da er det viktig å ha et håndkle i nærheten, for uhell skjer titt og ofte. De løper på do 1 , 3 , ja kanskje 5 ganger, ettersom de tror at de må nummer to, men så kommer det jo ingenting. Ikke lenge etter 5 forsøk, kommer det gjerne i rekordfart og da er det bare å marsjere inn i dusjen.

Man får aldri fred. De følger etter overalt. På kjøkkenet når maten skal lages. Inn på vaskerommet når klesvasken må tas. Til og med på do skal de være med.

MEN.. INGENTING kan måles med morskjærligheten. Den kjærligheten som er tilstede og gjør at alle de overnevnte scenarioene plutselig ikke blir så slitsomme.

Det å våkne opp av et klask på tryne, av den mykeste lille hånden, blir plutselig ren magi. De søvnløse nettene blir enklere å takle, når du ser et fornøyd glis idet du gir den lille litt oppmerksomhet. Når det å løpe ni ganger inn på do til falsk alarm blir overveldende herlig, når du ser stoltheten ose den tiende gangen du løper inn.

Jeg kan enda sitte å se på guttene mine når de sover. Stryke dem over de myke kinnene og kjenne på en enorm stolthet. Det hender at en av dem kommer inn til meg om natten.

Da er de ofte synkroniserte, fordi det tar ofte ikke lang tid før han andre også kommer inn.

Vi ligger trangt, 3 stykk i en dobbelseng. Men det gjør meg ingenting å ligge litt trangt, når jeg kan lytte til pusten, stryke dem gjennom håret og våkne opp til herlige samtaler på morgenkvisten.

I fjor var vi på en reise, bare oss tre. Vi har reist før, men da under litt andre omstendigheter.

Jeg var litt bekymret for hvordan det skulle gå. Mest med tanke på at jeg skulle gå over én uke, uten å ha noen andre voksne å kommunisere med.

Det endte opp med å bli en minnerik og fantastisk tur. Vi var 100% tilstede for hverandre hele tiden. Vi så hverandre! Det var ferie og det eneste vi trengte å tenke på,

var å spise nok is og finne på nok kjekke ting.

Jeg anbefaler andre alenemødre/fedre til å gjøre det samme en gang.

Nå har jeg det slik, at hver måned får de en dag til to dager hver med alenetid. Av og til har jeg Elias hjemme fra barnehagen, mens Nicolay er på skolen. Vi tar en rolig morgen, nyter frokost sammen og koser oss hjemme.

Nicolay liker godt kveldene der kun han og meg ser film sammen, eller når jeg kan hente han på skolen en dag han slutter tidlig, for så å kjøre ut å spise en bedre lunsj sammen.

Slike dager er gull verdt!

Livet fikk en annen verdi, etter at jeg fikk barn. Det materialistiske ble plutselig ikke like viktig lenger. Prioriteringene ble annerledes. Når det tidligere var viktig med en "tittel" og en spesifikk karriere, er det nå mer viktig å bruke tiden på guttene. Selvfølgelig er det også viktig å være noe annet enn mamma, som ved å tilbringe tid sammen med venner. Rett og slett å bruke tiden på noe man føler seg løftet av.

Jeg skrev dette innlegget for å få uttrykke morskjærligheten. Hver dag kjenner jeg på takknemligheten ovenfor guttene mine. Jeg er stolt over de personene de har blitt og gleder meg over ulikhetene deres. De har hver sin personlighet, så ulike i grunnen. For meg er de av like stor verdi og absolutt min driv her i livet. Planer jeg lager, mål som blir satt og jobbet for, er for guttene mine og for fremtiden vår.

For meg er det absurd at andre mennesker sitter med andre verdier, selv når de har egne barn. Jeg respekterer at de er annerledes, men forstår det ikke.

Kjære Nicolay og Elias, jeg elsker dere mer enn jeg trodde var mulig.